Fra himmel til helvete på 16 uker?
Eller var det motsatt? I jakten etter raske resultater og dramatiske forvandlinger kan det være fristende å ty til strenge dietter og bli inspirert av realityprogrammer, slik som «16 ukers helvete», hvor man får presentert mirakuløse transformasjoner på kort tid. Men virker det?
Etter å ha jobbet snart 20 år med å hjelpe mennesker til sin trivselsvekt, vet jeg hvor utfordrende det kan være å oppnå, og vedlikeholde en sunn vekt. Journalist Shazia Majid sa det på en god måte i sin kommentar i VG: «Kroppsvekten reflekterer ikke viljestyrken, den reflekterer følelser.» (11). De som kommer til spesialisthjelp for vektnedgang har ofte vært på utallige dietter, med opp og nedturer, før de får hjelp. Noen har også «slanket seg opp» i vekt. De har ikke lav viljestyrke, og vet mer enn noen andre hva som er sunt, og hva som er usunt. De er på mange måter «eksperter» på å gå ned i vekt.
Som lege med spesialisering innen vektnedgang og forsker på fettforbrenning, vil jeg her dele tre punkter om hva vitenskapen sier om slike ekstreme metoder: vektnedgang på reality program.
Varighet av vektnedgang
Strenge dietter og ekstreme treningsregimer gir ofte raske resultater, men er sjelden bærekraftige over tid, dersom man ikke får oppfølging og kompetent støtte til å jobbe videre med, og å opprettholde de nye vanene. I et intervju med KK (9) har en av deltakerne, Anette Walther Numme, fra «16 ukers helvete» gjort seg noen tanker om varigheten på vektnedgangen og de nye vanene: «Jeg har lyst at det skal vare, men jeg tror ikke jeg kommer til å se ut som dette om to år. Det er ikke realistisk, med tanke på hvordan livet er. Men om jeg greier å holde på 70 prosent av vanene, får det være bra nok.». Hva sier vitenskapen her da? En studie fra 2016 fulgte deltakere fra realityprogrammet “The Biggest Loser”, USA, seks år etter deltakelse (2). I gjennomsnitt veide deltakerne 149 kg ved start, 91 kg etter 30 uker i programmet og 131 kg etter 6 år, gjennomsnittlig 13% vekttap. Når man videre sammenlignet de som gikk ned i vekt med de som gikk opp igjen, innad i gruppen, fant man at forskjellen ikke var på det de spiste (eller ikke spiste!), men mengden de var fysisk aktive. De som opprettholdt vekttapet (gjennomsnittlig ca -24% vekttap) var aktiv nesten tre ganger (160%, ca. 80 minutter moderat aktivitet) så mye som de var før start. Sammenlignet med de som gikk opp i vekt (+1.1% vektoppgang), og kun var aktive en tredjedel mer (34%) enn før start (7). At mengden fysisk aktivitet er spesielt viktig for å opprettholde varigheten av vektnedgangen, støttes av verdens største studie om varig vektnedgang (1). Det samme gjelder viktigheten av å ha regelmessig oppfølging av kvalifisert helsepersonell over tid, regelmessig monitorering og sosial støtte(3) (5).
Hver person er unik, og det som fungerer for én person, fungerer kanskje ikke for en annen. Vitenskapelige studier har vist at tilpassede tilnærminger til vektnedgang, som tar hensyn til individuelle preferanser, med høy grad av selvbestemmelse og helseforhold, gir bedre resultater og økt sannsynlighet for å opprettholde vekttapet over tid.
Forbrenningen ved vektnedgang
Når vi går ned i vekt, går også forbrenningen vår ned. Hvilestoffskiftet og forbrenningen i aktivitet, som omhandler at det “koster” kroppen mindre å bære på en lavere vekt. Men hva skjer med forbrenningen over tid, når vekten har stabilisert seg? Og hva om man går opp i vekt? Nettopp dette undersøkte en gruppe forskere på reality deltakerne i “The Biggest Loser”, USA. Forbrenningen gikk ned både umiddelbart etter vektnedgang og vedvarte nedsatt, 6 år etter. Utover dette fant de at de som mest gikk ned i vekt, gikk mest ned i forbrenning (ikke så forbausende!), og at de som gikk opp i vekt også opprettholdt en slik lav forbrenning. I gjennomsnitt 500 kcal lavere hvilestoffskifte daglig. De satt altså igjen med lavere forbrenning, og lik eller høyere vekt siden start. Det er gjort flere andre studier innen dette feltet, og det er vanskelig å konkludere med hvor mye man kan gå ned i vekt før forbrenningen går atskillig ned, eller at den går tilbake når vekten stabiliseres. En studie gjort ved NTNU viser at det kan se ut til at hvileforbrenningen forblir den samme inntil man har nådd 5% vektnedgang (4), og deretter går ned. Flere studier trengs innen dette feltet for å bli klokere på hvordan kroppen og vekta faktisk fungerer.
Det beste man kan gjøre for å motvirke denne nedsatte forbrenningen er å øke muskelmassen, være mer fysisk aktiv, få i oss passe mengde proteiner som støtter musklene og spise mat som øker forbrenningen (proteiner, fiber bl.a.).
Mental helse og stigma ved vektnedgang
Realityprogrammet «16 ukers helvete» har bl.a. blitt kritisert for å sette deltakers og seernes mentale helse og selvverd på spill. Deltaker Anette Walther Numme har til KK (9) uttalt at hun ikke så på seg selv som overvektig da hun ble invitert med som deltaker: «Jeg følte meg alltid fin om jeg pyntet meg, og kledde meg etter kroppsfasong. Men da jeg ble spurt om programmet skjønte jeg at de kanskje syntes jeg var større enn det jeg følte meg.»
Informasjonstjenesten for rådgivning for spiseforstyrrelser har vist sterk kritikk (13) til programmet, og en av deltakerne, Stian «Staysman» Thorbjørnsen, har til VG (12) uttalt at han har hatt utfordringer med tanker om kropp og mat i ettertid. Hva sier vitenskapen her? Når det gjelder de som ser på TV med økt fokus på vekt og dietter, kan det se ut til at utsatte grupper, og spesielt, barn og unge kan bli påvirket til å gå på dietter. Utover dette er det vist en sammenheng mellom det å gå på diett i ung alder, med opptil 18 ganger økt risiko for spiseforstyrrelse (8). Hos voksne er denne sammenhengen ikke like åpenbar. Likevel vet vi at økt vektstigma, som kan oppstå ved eksponering for dietter og overdrevent vektfokus, kan gi nedsatt livskvalitet, dårligere helse og økt vekt. Det er også en direkte risiko for økt, skadelig vektstigma når deltakere blir invitert med på slike reality programmer, uten å ha tatt initiativ til å ønske å delta selv. Det at mennesker som skal ned i vekt får hjelp til sin mentale helse og har en klar indre motivasjon for å gå ned i vekt, vet vi er en suksessfaktor for å lykkes med varig vektnedgang. Jillian Michaels, en av trenerne fra «The Biggest Loser», USA, har uttalt at hun angret på at deltakerne ikke fikk psykologisk støtte i løpet av og etter showet (6).
Ved å ha et solid psykologisk støtte-team rundt deltakerne før, under og etter programmet, samt dele viktigheten av det med seerne, tror jeg man kunne ha kommet langt i forhold til mer varige effekter. Man bør også vurdere å endre castingprosessen til slike programmer, for å sørge for lavere risiko for skadelig vektstigma, og sørge for at en sterk indre motivasjon er tilstede. Mindre vektfokus vil også være fordelaktig med tanke på skadelig vektstigma. Barn og unge bør skjermes for realityprogram som omhandler dietter og vektnedgang.
Virker disse ekstreme metodene?
Klart det er fristende å forfølge raske resultater og dramatiske forvandlinger gjennom strenge dietter og inspirasjon fra realityprogrammer som "16 ukers helvete", på egen hånd. I et debattinnlegg i VG (10) uttaler Magnus Watne, ansvarlig redaktør til TVNorge, at deltakerne får bedre blodprøveverdier og helse i løpet av de 16 ukene: «Det vil altså si at opplegget funker. Deltagerne blir sunnere, og de blir også gladere.». Men ifølge vitenskapen virker disse ekstreme metodene heller dårlig når det gjelder langsiktig effektivitet og bærekraftighet. Noen kan få effekt, men du risikerer å få motsatt effekt av hva du ønsker på lang sikt. Og attpåtil mye lavere forbrenning. Som så ofte ellers er det langsiktig arbeid og endringer som fører til de varige resultatene.
Vektlegens anbefaling
Som lege med spesialisering innen vektnedgang og fettforbrenning er mitt råd klart: Unngå strenge og lite gjennomtenkte dietter, uten profesjonell støtte og en klar indre motivasjon. Ikke la deg friste av realityprogrammer som viser ekstreme metoder og transformasjoner.
I stedet bør du fokusere på å utvikle en sunn livsstil som er bærekraftig på lang sikt, jobbe med de daglige vanene dine, med en metode som passer deg. Det er helt ok med litt rask vektnedgang i starten (det kan til og med være en fordel), og å prøve nye metoder, men dette skal gjøres i samråd med profesjonelle som kan veilede deg til rett metode, og som kan følge deg opp for å sørge for at resultatene varer. Om ikke lurer faren for å havne i jojo-slankespiralen omkring hjørnet, noe som på sin side er knyttet til økt vekt og økt dødelighet. Arbeid heller med kvalifisert helsepersonell, for å lage en tilpasset plan, som tar hensyn til dine individuelle behov og mål, slik at du faktisk kan få varig effekt. Vektkontroll og sunn vekt handler om mer enn bare tallet på vekten; det handler om å investere i egen mental og fysisk helse, livskvalitet og trivsel på en måte som varer livet ut. Så tenk deg om to ganger før du lar deg påvirke av realityprogrammer med mye diett eller vektfokus, for å bli fristet til å hive deg på en streng diett, etter å ha sett ekstreme transformasjonsbilder i media. Det er helt ok å bli inspirert og underholdt, men om det virker for godt til å være sant, så er det som oftest det. Og en ting til: Du må ikke gjennom et helvete for å få en kropp du kan trives med og et godt liv.
Nøkkelpunkter
Tross ca. 40% vekttap i realityprogram som omhandler ekstrem forvandling og vektnedgang, var det kun en tiendedel av vekttapet som ble opprettholdt etter 6 år. De som opprettholdt vekttapet var aktive nesten tre ganger så mye, som før de startet.
Forbrenningen gikk ned ved rask vektnedgang, også etter at vekten gikk opp 6 år senere.
Barn og unge kan være spesielt utsatt for å bli påvirket til å gå på diett, og kan da ha opptil 18 ganger økt risiko for å utvikle spiseforstyrrelser. Jenter er særlig utsatt.
Mental støtte og psykisk hjelp er en viktig del av vektnedgang og livsstilsendring, og bør være en del av alle programmer for vektnedgang.
Ekstreme metoder gir ikke langsiktig vektnedgang, uten indivduelle tilpasninger, og med regelmessig oppfølging og støtte over tid.
Referanser:
Look AHEAD Research Group. Eight-year weight losses with an intensive lifestyle intervention: the look AHEAD study. Obesity (Silver Spring). 2014;22(1):5-13. doi:10.1002/oby.20662. https://pubmed.ncbi.nlm.nih.gov/24307184/
Fothergill E, Guo J, Howard L, et al. Persistent metabolic adaptation 6 years after "The Biggest Loser" competition. Obesity (Silver Spring). 2016;24(8):1612-1619. doi:10.1002/oby.21538. https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC4989512/
Wadden TA, Volger S, Sarwer DB, Vetter ML, Tsai AG, Berkowitz RI, Kumanyika S, Schmitz KH, Diewald LK, Barg R, Chittams J, Moore RH. A two-year randomized trial of obesity treatment in primary care practice. N Engl J Med. 2011 Nov 24;365(21):1969-79. doi: 10.1056/NEJMoa1109220. Epub 2011 Nov 14. PMID: 22082239; PMCID: PMC3282598. https://www.nejm.org/doi/full/10.1056/NEJMoa1109220
Nymo S, Coutinho SR, Torgersen LH, et al. Timeline of changes in adaptive physiological responses, at the level of energy expenditure, with progressive weight loss. Br J Nutr. 2018;120(2):141-149. doi:10.1017/S0007114518000922. https://www.cambridge.org/core/journals/british-journal-of-nutrition/article/timeline-of-changes-in-adaptive-physiological-responses-at-the-level-of-energy-expenditure-with-progressive-weight-loss/BDC299B63AF3FF1E861420625D78BB72
Gorin AA, Powers TA, Koestner R, Wing RR, Raynor HA. Autonomy support, self-regulation, and weight loss. Health Psychol. 2014 Apr;33(4):332-9. doi: 10.1037/a0032586. Epub 2013 Jun 3. PMID: 23730718; PMCID: PMC5330668. https://psycnet.apa.org/doiLanding?doi=10.1037%2Fa0032586
Patton GC, Selzer R, Coffey C, Carlin JB, Wolfe R. Onset of adolescent eating disorders: population based cohort study over 3 years. BMJ. 1999 Mar 20;318(7186):765-8. doi: 10.1136/bmj.318.7186.765. PMID: 10082698; PMCID: PMC27789. https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC27789/
https://www.kk.no/helse/jeg-tror-ikke-jeg-kommer-til-a-se-ut-som-dette-om-to-ar/80786083
https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/rlwXdK/vi-tar-ikke-lett-paa-spiseforstyrrelser
